Kompetanse og åndelig liv
Den svenske pastoren Peter Halldorf har fått en spesiell stilling både i Sverige og Norge de siste årene. Med sin bakgrunn i pinsebevegelsen har han på en spesiell måte kunnet utfordre åndelig overfladiskhet i sine egne sammenhenger. Han har og klart kunsten å utfordre uten å kutte båndene til den bevegelsen han fortsatt regner seg som en del av. I siste nummer av magasinet Strek forteller Halldorf om hvordan han fant selv stillheten forlokkende da hans karismatiske identitet hadde ført ham inn i en krise på slutten av 1980-tallet.
Siden den gang har den karismatiske bevegelsen blitt mer etablert, men også gått gjennom flere krevende prosesser. Ikke minst i møte med det siste har Halldorf for mange blitt et verdifullt korrektiv.
I Strek-artikkelen skriver han om åndelig dømmekraft, og om det han helst ikke vil kalle åndelig lederskap. «Hva betyr det at idealer og språkbruk i så høy grad gjenspeiler en ledelseskultur som helt siden 1980-tallet også har fått folk i kirken til å tro at de kan bli ledere på bakgrunn av sin kompetanse, ikke gjennom livet de lever med Gud?» spør han. Halldorf går langt i å hevde at den som omtaler seg selv som en åndelig leder nærmer seg det opprøret som førte Lucifer til fall. Her er det tydelig at pinsepastoren har behov for å signalisere brudd også med sin egen fortid. Det er også interessant at Halldorf skiller skarpt mellom det å være et «lederteam» og det å lede i kraft av å være «eldste».
For mange vil nok dette oppfattes som at han bruker ulike ord med parallell betydning. Men for Halldorf er en eldste ikke en som leder i kraft av sin kompetanse, men «i kraft av de arrene livet med Kristus har etterlatt i hans kropp og sjel.» Pinsepastoren er ikke minst opptatt av hva det gjør med selvbildet når den åndelige lederens status blir opphøyet, enten det dreier seg om tegn og under, synlig fremgang i form av tallmessig vekst eller tegn og under. «En åndelig leder må være frigjort fra enhver interesse i å bli verdsatt av andre», skriver Halldorf. Dermed setter han høye idealer for eldstetjenesten.
Og ikke alle vil følge Halldorfs tanker her, blant annet med tanke på i hvilken grad man ønsker å slippe til unge ledere. Men det er interessant at han i så sterk grad vektlegger den åndelige modenheten på bekostning av den mer formelle kompetansen.
Selvsagt trengs det både økonomisk, administrativ og strategisk kompetanse også i menighetsledelse. Og i en del situasjoner har nok mangelen på slik kompetanse bidratt til redusert kvalitativ og kvantitativ vekst. Derfor er ikke poenget her å skape et kunstig motsetningsforhold.
Vi tror ekte åndelig lederskap er blant det aller mest avgjørende når det gjelder den kristne kirkens fremtid her hos oss. Det er lite oppsiktsvekkende å hevde at Den norske kirkes lederskap på flere områder mangler den åndelige klarhet som kirken i våre dager kunne trenge. Men også i andre kristne sammenhenger er det grunn til å tenke over hvilke kvalifikasjoner man ser etter hos dem som skal lede.
(31.07.2010 kl. 05:00)