Tony Blairs avgjørelse i 2003
Fredag møtte tidligere statsminister Tony Blair for Chilcot-kommisjonen i Westminster. I en seks timer lang utspørring forsvarte Blair den britiske deltagelsen i irakkrigen. Blair fastholdt hovedmotivet bak deltagelsen og beskrev det som et gyldig og relevant motiv den dag i dag. Dermed kan det se ut til at Tony Blair besitter en ganske betydelig motstandskraft mot fristelsen til å snu kappen etter tidens (og medienes) vinder.
Det er en offisiell gransking av den britiske deltagelsen i irakkrigen 2003 Lord Chilcot er satt til å lede. Formålet er å undersøke hva slags lekse Storbritannia eventuelt kan lære av Irak-konflikten. I tråd med dette fremhevet kommisjonsformannen, idet Blair inntok vitneboksen fredag morgen, at Blair ikke møtte som tiltalt, men bare som vitne. Som selve hovedvitnet i saken, burde man kanskje tilføye.
I den britiske irakdebatten har krigsmotstanderne snekret sammen flere konspirasjonsteorier. Men teoriene har ikke hatt lett for å overleve inngående kommisjonsgransking. Det beste eksempelet på det er journalist Andrew Gilligans påstand på BBC Radio om at Blair «sexet opp» de britiske etterretningssjefenes rapport av september 2002. Den påstanden ble kledd fullstendig naken under Lord Huttons gransking. Gilligan (og sjefene hans i BBC) måtte gå av etter den fiaskoen.
Foran fredagens Blair-vitneprov har mediene især fokusert på en annen konspirasjonsteori. Under et besøk hos Bush i Crawford i april 2002 skulle Blair angivelig ha inngått hemmelig avtale med Bush om krig mot Saddam. Den teorien raknet under Blairs vitneprov. Blair hadde derimot sagt til Bush at hvis de diplomatiske forsøkene slo feil, og krig sto tilbake som neste alternativ, ville britene stille opp sammen med USA. «Det samme sa jeg også offentlig på det tidspunktet,» presiserte Blair.
Blair hadde allerede i 1998 drøftet med Bill Clinton hvor farlig Sadam var blitt etter at han viftet til side FN-resolusjonenes oppdemmingsregime. Det gjorde det ønskelig med regimeskifte i Irak. sa Blair. Blair var dessuten helt overbevisst om at Sadam bevisst strakte seg etter nye masseødeleggelsesvåpen (les: til erstatning for dem som var funnet av FNs våpeninspektører på 1990-tallet).
Deretter var det terroraksjonene den 11.09.2001 som fikk Blair til å omvurdere selve ririkokalkylen. Fra da av så Blair (og Bush) med langt større alvor på selve den risikoen man ville ta ved å la være å iverksette regimeskifte i Irak.
Og det, fremholdt Blair i høringen på fredag, er den dag i dag et gyldig motiv. Hadde vi ikke grepet inn i 2003, men latt Sadam få fortsette uhindret på den kursen han hadde lagt seg på, kunne realiteten i 2010 ha vært et Irak som var så militært sterkt at vi ikke kunne ha grepet inn.
Det argumentet Blair her anfører, er i sak det samme som man av og til kan høre om vestmaktenes holdning til Hitler i 1936. Hadde man grepet inn mot Hitler såvidt tidlig, kunne man kanskje ha sluppet store deler av den fem-seks år lange verdenskrigen som til slutt ble ufrakommelig.
(01.02.2010 kl. 08:08)