Soknepresten i Fyllingsdalen slår tilbake mot kritikken mot frimueriet som har blitt fremmet i DagenMagazinet de siste dagene, blant annet av tidligere frimurer Roger Aase i Trondheim.

– Jeg hadde en fabelaktiv flott far som var frimurer, og jeg har gått i hans fotspor. I Frimurerordenen har jeg lært meg mye om meg selv og fått utdypet min kristne tro, sier Jarle Bernt Veland til DagenMagazinet.

Soknepresten i Fyllingsdalen er medlem av Bergens Provincialloge. Han innehar 10. grad og er blant Frimurerordenens høyeste embetsmenn.

— Losjen har et veldig rikt symbolspråk. Det er et eldgammelt læresystem for at mennesker skal møte et speil og se seg selv. Da kan man tenke hvilket liv man vil leve, og hva man skal være som menneske. Og så bruker man en del ting som var alminnelig i middelalderen og som vår tid har skjøvet under stolen, eller glemt.

Veland vil ikke komme med konkrete eksempler som kan røpe for mye. Men han sier at hovedsiktemålet er å få folk til å tenke over hvordan de vil bruke sin tilmålte tid her på jorden. Er dette livet alt, eller er det noe mer?

Debatt: Bør prester holde seg borte fra Frimurerordenen?

Skremmende symboler

— Når folk utenfor hører om diverse ritualer med likkister og andre symboler kan det virke skremmende?

— Uten å røpe det med likkister, er det egentlig en middelaldertradisjon. Rundt på gårdene i Norge når man kom opp i årene, fikk man snekret seg en kiste. Og noen steder hadde man en skikk med å ligge i kisten og sove noen netter, som en påminnelse om at livet her tar slutt en dag.
Det er mange som sier at når de har hatt et nærvær til livets endelighet, har livet og verdiene blitt annerledes.

Veland mener at folk utenfor selv må vurdere hvor alvorlig de skal ta «konspirasjonsteorier» om hva som foregår i Frimurerlosjen. I dens lover står det spesifikt et forbud mot å dra fordeler av losjen i det alminnelige liv. Men han utelukker ikke at det kan skje, på samme måte som med kjennskap og vennskap i en fotballklubb, eller i et sangkor.

Prest og ritualer

— Hvordan opplever du det å være del av frimureriets presteskap?

— Noe av det positive med losjen innenfor det norske systemet er at dets formål er å føre folk frem til kirkens dør, og så kan de selv velge om de vil gå inn eller ikke. Jeg gjør forsåvidt ikke tjeneste som prest der. Vi skiller på det å være prest, og det å være en embetsmann også i losjen.

— Men du har rituelle oppgaver?

— Ja, og min hovedoppgave er å være taler. Misbruk kan skje alle steder, men den mistroen som mange har mot losjen tror jeg er veldig misforstått. Det er dypt kristne mennesker innen denne losjen som også har blitt ført til Kristus via losjen. Og når man kritiserer her, er det faktisk kristne brødre som man kritiserer.

— Det er vel ikke bare kristne brødre?

— Neida, det er det ikke. Men det kan jo være et spørsmål i kirken også.

Hemmelig tjeneste?

I DagenMagazinet 5. februar uttrykte både biskop Halvor Nordhaug og biskop emeritus Odd Bondevik skepsis til prester som deltar ordener med hemmelige ritualer. Bondevik understreket at alle sider ved en prests tjeneste, også om han fungerer som prest i frimureriet, skal være åpen for tilsyn.

— Jeg skal kunne avlegge regnskap med full frimodighet. Det er klart at dette er et lukket rom, men også sjelesorgens rom er et lukket rom. Jeg skal ikke røpe detaljer fra sjelesorgen heller, men jeg kan redegjøre for hvordan jeg gjør ting.

— Men du kan ikke røpe ritualene for biskopen din?

— Nei. Men på den annen side, hvis man er så opptatt av det med ritualene, kan det meste finnes på nettet også. Selv om det man finner der bare er skallet og ikke kjernen.

Veland understreker at han har forpliktet seg på sitt ordinasjonsløfte og at det er det primære i alle sammenhenger. Han opplever ingen lojalitetskonflikt, for lojaliteten er til kirken og til ordinasjonsløftet.

— Er det noe ved ritualene, eller andre ting som skjer i Frimurerordenen som du har vært i tvil om i forhold til ditt yrke og din samvittighet?

— Ikke i forhold til yrke og samvittighet, men både i losjen og i kirken er der ting jeg kunne ønske annerledes, sier frimurerprest Jarle Veland.