Det har stormet i KrF etter nestleder Inger Lise Hansens utspill i Aftenposten i februar. KrF-lederen har selv måtte holde på hatten i stormen. Men Høybråten har ikke fått nok av debatten.

- Vi hadde gjerne sett litt andre værmeldinger. Litt mer sol, bemerket Høybråten tørt innledningsvis under fylkesårsmøtet i Telemark lørdag.
 

Mer debatt
 

Det var en ideologisk tale Høybråten holdt for telemarkingene. Her snakket han om alliansebygging og om forholdet mellom kristendom og politikk. Partilederen ba folk om å engasjere seg i debatten om hvordan partiet skal se ut.
 

– I arbeidet med KrFs strategi framover trenger vi innspillene fra trofaste KrFere som vil bevare et KrF som er til å kjenne igjen. Og vi trenger utfordringene fra de som vil forandre. Uten dem vil vi lett stivne i gårsdagens politiske løsninger, sa Høybråten til fylkesårsmøtet.
 

– Men har dere ikke fått nok debatt etter alt bråket de siste ukene?
 

- He, he. Vi er jo inne i en viktig prosess i partiet som har med hvordan vår identitet kommer til uttrykk. Her pågår det en viktig ideologisk debatt som jeg sa noe om i denne talen. Det er først og fremst for å rydde i en del begreper mellom kristendom og politikk. Så dette er ideologisk bevisstgjøring vi har hold på med her i dag, sier Høybråten til DagenMagazinet etter talen.
 

Verdiprosjekt
 

Høybråten ba de ulike fløyene i KrF se på mulighetene man har ved å stå sammen.
 

– Mangfoldet i KrF er en styrke, ikke et problem. Jeg ønsker at vi i den fornyelsesprosessen vi er inne i ikke støter noen fra oss, men bygger sammen – og bygger et felles verdiprosjekt, sa Høybråten som minnet om at det til alle tider har vært slik:
 

– Sosialt og politisk var KrF også en mangfoldig koalisjon. Noen sognet til arbeiderbevegelsen, andre var bønder. Noen hadde borgerlig bakgrunn, andre følte ikke det ordet dekkende. Noen var avholdsfolk på sin hals, andre var vant til vin på middagsbordet. Noen var pasifister, andre ville ruste opp forsvaret under slagordet: Aldri mer 9. april, sa Høybråten som ber om at det må fortsette å være slik.
 

Politikk og kristendom
 

Debatten om KrFs fremtid har i de kristne avisene dreid seg mye om hvor langt KrF skal implementere Bibelen i politikken. Her mente Høybråten det var to grøfter man måtte unngå:
 

– Den ene handler om at vi kan ta ”Guds lov” fra Skriften og innføre det direkte som samfunnets lov. Den andre grøften er å innføre et skille mellom kristendom og politikk der virkeligheten deles i en kristelig og en verdslig sektor der Bibelens relevans for samfunnslivet nærmest benektes.
 

Han ga også de mer liberale kreftene i KrF et spark på leggen:
 

- ”Man må skille mellom kristendom og politikk” gjentas og gjentas av enkelte, både i og utenfor KrF, nærmest som et mantra. I ytterste konsekvens fører en slik argumentasjon rett i den sekularistiske grøften, advarte Høybråten.

Under kan du lese mer av Høybråtens tale i dag:
 

xxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxxx

Kristendemokrati på norsk

Jeg har tro på at det blir en vitaliserende debatt. 

En forutsetning er at vi unngår å definere oss selv ut fra hva vi ikke skal være. Slikt forsterker bare fordommer og myter om oss. Vi må fram med de positive visjonene for et samfunn preget av trygge verdier og livskvalitet.

Vi skal bygge huset større, men vi må ha en grunnmur. Partiets og de tillitsvalgtes forpliktelse på det kristne verdisynet er denne grunnmuren. Uten den vil ikke huset stå.

Vi skal ha åpne dører, lave terskler og stor takhøyde. Men vi må ha et tak. Partiets program vedtatt av partiets øverste organ legger rammen for den politikken vi skal føre i perioden. Det må velgerne kunne stole på.

Vi trenger en ideologisk bevisstgjøring. Vi trenger en fornyelse av kultur, arbeidsformer og kommunikasjon, så la oss ikke ende  i en debatt om symboler neppe bidrar til nevneverdig vekst.

Her tror jeg det er tre viktige nøkler: Vi må lære av historien. Vi må innse at ny framgang skjer gjennom alliansebygging.  Og, ikke minst, må vi fastholde politikkens kristne verdiforankring.

Gjennombruddet
Kristelig Folkepartis gjennombrudd på riksplan kom ved valget i 1945. En hel generasjon hadde erfart hvordan nazist-troppene i Vest-Europa hadde trampet ned menneskeverdet og demokratiet, og hvordan kommunist-kadrene i Øst-Europa knuste frihetsverdiene og prøvde å tvinge ateismen på massene.

Ønsket om å bygge et nytt samfunn preget av kristne verdier og demokratisk styresett, motiverte folk med ulik bakgrunn til å skape en bred allianse også i Norge. Her var intellektuelle og kunstnere. Her var framtredende teologer og lekfolkshøvdinger. Det var forretningsfolk, lærere, bønder og arbeidere. Samfunnsengasjerte folk fra svært ulike miljøer gikk sammen og gjorde KrF til sitt felles politiske redskap i denne gjenreisningen av Norge.

Det var et kristen-demokratisk prosjekt – og som sådan et pionerprosjekt på nordisk grunn. Ingen kopi av søreuropeiske partier bygd på katolsk sosiallære. Ingen kopi av evangeliske og protestantiske partier i Nederland eller Sveits. Ingen kopi av tyske forbilder. KrF skapte ”kristen-demokrati på norsk”, med en politikk preget av våre egne historiske og kulturelle forutsetninger.

KrF representerte noe nytt, og ga folk et tydelig alternativ ikke minst langs verdimessige konfliktlinjer. KrF ble en bevegelse som dekker andre dimensjoner enn aksen mellom borgerlig/sosialistisk politikk. Ekte kristen-demokrati lar seg ikke plasseres og defineres langs gamle ideologiske konfliktlinjer. Det tilfører noe nytt. Å falle tilbake på denne endimensjonale høyre/venstre-aksen og gjøre KrF til et borgerlig-liberalt parti vil være å fjerne en viktig del av den identitet som berettiger vår eksistens som parti.

Alliansebygging for felles sak
Det er flere historiske lærdommer å hente fra KrFs gjennombrudd som riksparti. Noe av det mest iøynefallende var at KrFs nasjonale gjennomslag var uttrykk for en alliansebygging.

Teologisk ble KrF en fellesarena fra alle kristne leirer.

Sosialt og politisk var KrF også en mangfoldig koalisjon. Noen sognet til arbeiderbevegelsen, andre var bønder. Noen hadde borgerlig bakgrunn, andre følte ikke det ordet dekkende. Noen var avholdsfolk på sin hals, andre var vant til vin på middagsbordet. Noen var pasifister, andre ville ruste opp forsvaret under slagordet: Aldri mer 9. april!

Det som bandt dem sammen var et kristen-demokratisk prosjekt, hvor de i fellesskap utformet partiets verdigrunnlag og politiske program. Den historiske lærdom er klar: Respekt for ulikheter og alliansebygging for felles mål er en vei til framgang. Uten et slikt perspektiv blir vi fort et eliteparti uten folkelig bredde og appell.

I arbeidet med KrFs strategi framover trenger vi innspillene fra trofaste KrFere som vil bevare et KrF som er til å kjenne igjen. Og vi trenger utfordringene fra de som vil forandre. Uten dem vil vi lett stivne i gårsdagens politiske løsninger.

Mangfoldet i KrF er en styrke, ikke et problem. Jeg ønsker at vi i den fornyelsesprosessen vi er inne i ikke støter noen fra oss, men bygger sammen – og bygger et felles verdiprosjekt.

Kristen sosialetikk
Det er sagt og skrevet mye om kristendemokrati og forholdet mellom kristendom og politikk de siste ukene. Ikke alt har vært like klargjørende.  Begrepet ”kristen-demokrati” angir KrFs to bærebjelker: Et kristent verdigrunnlag og en demokratisk styreform.

Også KrF ble preget av den ”sosial-etiske vekkelsen” på 1960-tallet. Ved siden av internasjonale impulser ble fornyelsen blant annet inspirert av et to-binds verk av den fremragende norske sosialetikeren, Tor Aukrust: ”Mennesket i samfunnet”. 

Aukrust pekte på at man i kristen sosialetikk finner de riktige svarene ved å legge vekt på både Bibel-basert verdiforpliktelse og forskningsbasert samfunnsanalyse.

To grøfter å unmngås: Den ene handler er tanken om at vi kan ta ”Guds lov” fra Skriften og innføre det direkte som samfunnets lov. Den andre grøften er å innføre et skille mellom kristendom og politikk der virkeligheten deles i en kristelig og en verdslig sektor der Bibelens relevans for samfunnslivet nærmest benektes. Aukrust kaller dette den ”sekularistiske linje”. Den forutsetter at Skriftens moralnormer er identiske med en naturlig lov som er nedlagt i alle mennesker, og at samfunnslivet derfor kan overlates til sin ”naturlige” egenlovmessighet. Følges sistnevnte sekularistiske linje gir det liten eller ingen mening å søke veiledning fra kristen sosialetikk.
Kristendom og politikk
”Man må skille mellom kristendom og politikk” gjentas og gjentas av enkelte, både i og utenfor KrF, nærmest som et mantra. I ytterste konsekvens fører en slik argumentasjon rett i den sekularistiske grøften.

Her ligger selvfølgelig en kjerne av sannhet. Vi må skjelne mellom kristendom og politikk. Merk nyansen her: Skjelne, ikke atskille. Det handler om å respektere troens uavhengige og universelle karakter. Det handler om respekt for religionsfrihet: Troen og teologien formes og utvikles ikke i politikken, men i kirker og menigheter.

Minst like viktig er imidlertid å se sammenhengene. Vår politikk skal forankres, korrigeres og inspireres ut fra kristendommens verdier. Det er i møtepunktet mellom Bibelens samfunnsetikk og samfunnsanalysen at vi finner gode politiske løsninger som treffer folks hverdag.

Anvendt på kristen-demokratisk tenkning hentet KrF ut følgende lærdom: Vær forpliktet på det kristne verdigrunnlaget, men bruker samfunnsforskning og konsekvensanalyse til å se hvordan Bibelens etiske kriterier best kan virkeliggjøres i dagens samfunn. Sagt med andre ord: Vi trenger et hjerte som holder fast på de kristne verdiene og et hode som forstår tiden verdiene skal virke inn i.

Fornyelse og framgang
Erfaring viser at partier vil veksle mellom motgang og framgang. Fornyelse og at andre konfliktsaker kommer opp på den politiske dagsorden kan bidra til å snu motgang til oppgang.

Dette har også KrF erfart før. Abortstriden på 1970-tallet ga en gullalder. Så fulgte svakere valgresultater. Mot slutten av 1990-årene fulgte en ny suksessperiode inntil det kraftige tilbakeslaget i 2002. De gode periodene var ikke preget av at partiet visket ut sin identitet, sin egenart eller sin forankring. Men vi sto for politiske saker som viste verdiene i praksis og fenget bredt i folket.

Velgersvikten som inntrådte i 2002 hadde åpenbar sammenheng med regjeringsslitasje. KrF stilte med statsministeren i spissen for en regjering som ble anklaget for å la skattelettelser til rike og gå foran velferd for folk flest, slik at forskjellene mellom rike og fattige økte.  Det sved for et sosialt engasjert parti som KrF.  Men under de rød-grønne er forskjellene ikke er blitt mindre og andelen fattige har økt. Vi har investert mye for å ta tilbake den sosiale troverdigheten vår. Undersøkelser tyder på at vi langt på vei har klart det.

Velgertap kan selvsagt motvirker ved bedre kommunikasjonsstrategier. Men først og fremst må velgere mobiliseres ved at de positivt ser at KrF er offensivt og tilbyr gode løsninger i aktuelle konfliktsaker. En stemme til KrF må anses som en tydelig stillingtagen i den politiske striden.

Da må partiet samles om kampsakene og skolere mange til å være aktive og talspersoner med sterke argumenter for KrF og våre politiske løsninger.

Ned fra gjerdet

Strategiarbeidet er i gang. Sitt ikke på gjerdet, grip muligheten og vær med å forme partiets framtid. Nå er ikke tiden for å melde seg ut. Nå er tiden for å melde seg inn og melde seg på i strategiarbeidet, og vi registrerer med glede at mange gjør nettopp det.  Jeg har sett mange spor av trofast kjærlighet til KrF de siste dagene, noe rusten kjærlighet og en del ulykkelig kjærlighet.  La oss kanalisere alt inn i en kraftfull samling om KrF!