Arnfinn Nordbø gav nylig ut boken "Bedre død enn homofil".
Foto: Johannes Reindal
Nordbøs utålelige intoleranse
Arnfinn Nordbø krever toleranse, men gir ingen, skriver religionshistoriker Hanne Nabintu Herland i denne kronikken.
De siste ukenes har offentligheten vært vitne til et svært sofistikert angrep på meningsfriheten her i landet. I forbindelse med bokutgivelsen «Bedre død enn homofil» har bedehuskjendis Arnfinn Nordbø lagt opp til et av nåtidens mest skruppelløse svertekampanjer mot egne foreldre, lokalmiljø og bedehusrørsla i Stavanger-området. At så få fremmer kritikk, er dog tidstypisk for norsk offentlighet.
Å stå frem som homofil bør en grei sak i Norge, et av verdens mest homoliberale land hvis lovgivning sidestiller samkjønnede og heterofile ekteskap. De fleste av oss har homofile og lesbiske venner som vi respekterer på dypeste plan. At enkelte tradisjonelle miljøer reagerer negativt på denne liberaliteten, bør det også være rom for.
Den heterofile majoriteten kan tross alt ikke annet enn å vise enoverfladisk sympati for seksuelle preferanser man anser som svært fjernt fra egne oppfatninger av normalitet.
Nå om dagen er derimot åpenbart alt tillatt. Å beskue utenfra den frihetsinnskrenkende intoleranse som Nordbø nå fremviser, har vært en skremmende opplevelse. Etter mønster som minner mest om middelalderens inkvisisjonsmetoder, har han lansert et hardtslående korstog mot bedehusbevegelsen. På åpenbar sympatijakt, har et følelsesladet og velregissert mediestunt blitt lagt opp, som på nasjonalt nivå søker å demonisere konservative kristne. Det kreves toleranse, men gis ingen.
På grunn av konservatives syn på homofili som et avvik, et minoritetssyn i dagens Norge, skal de hundses med etter alle kunstens regler. Med bokutgivelsen er hevnens time åpenbart kommet.
Ved å bidra til uthenging av bedehuskristne, håper Nordbø åpenbart på mediedekning og kortsiktig popularitet. Det har han oppnådd. Langt alvorligere er implikasjonene av den ensidige mediedekningen:
Misjonssambandets meninger skal ikke lenger respekteres i Norge. Den pietistiske bevegelsen som har lagt grunnlaget for fremveksten av den moderne stat, for å sitere professor Francis Seierstedt ord om bedehusgeneralen Hans Nielsen Hauge, skal hogges i fillebiter fordi den ikke straks bifaller Nordbøs nyfunne seksuelle legning. Gjensidig toleranse og respekt for forskjellighet skal avskaffes og den homofile minoriteten skal ha påkjørsrett i det offentlige meningsklimaet.
Dersom det ikke lenger er rom for bedehuskristnes syn på seksualmoral, det være seg retten til å avstå fra sex før ekteskapet, motstand mot gjengifte, kvinnelige prester eller synet på homofili som et avvik, da er Norge iferd med å ta et avgjørende farvel med meningsfriheten.
Hanne Nabintu Herland,
religionshistoriker
(11.05.2009 kl. 08:30)