Forestillingene om rasehierarki og raserenhet var grunnleggende for nazistaten. I anledning Holocaustdagen i dag har Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter utarbeidet et undervisningsopplegg som gir et innblikk i denne tenkningen. Her blir det poengtert at rasepolitikken skulle styrke kvaliteten på befolkningen i det nye germanske riket ved å øke den germansk-nordiske raseandelen. Verst rammet av dette ble deler av Øst-Europa der krigføringen bar preg av utyddelseskrig. Rundt 30 millioner mennesker skulle drepes.

Rasemålinger

Jøder og sigøynere var på forhånd pekt ut som rasebiologisk skadelige. Andre mennesker skulle sorteres ut blant annet ved hjelp av rasemålinger. Nazistene målte 21 forhold - for eksempel høyde, benlengde, hodeform, nesebredde, kroppshårvekst og hudfarge.
Titusener av barn som var klassifisert som rasemessig høyverdige, ble tvangsflyttet til tyske familier. Barn som ble født som følge av forbindelser mellom tyske soldater og kvinner i okkuperte områder, var også viktige for nazistene. Særlig verdsatte var barn født av norske og nederlandske kvinner. SS mente disse hadde en høy andel nordisk-germansk arvemateriale. Organisasjonen Lebensborn ble opprettet allerede i 1935 for å styrke den germansk-nordiske rasen. Den skulle ta seg av ugifte gravide kvinner og hindre at de tok abort og dessuten ta imot kidnappede barn fra de okkuperte områdene.

Folkemord i Afrika

I bekjempelsen av det de mente var mindreverdige raser, hentet nazistene inspirasjon fra tysk kolonivirksomhet i Afrika tidlig på 1900-tallet. Nyere historisk forskning peker på at Hitler og hans håndlangeres systematiske folkemord, rasedefinerte lover og utvidelse mot øst ikke ble oppfunnet i løse luften, skriver Kristeligt Dagblad.
Den amerikanske historikeren Ben Madley, som er ansatt ved anerkjente Yale University, framhever at nazistene hentet impulser fra tysk kolonisering av det nåværende Namibia, sørvest i Afrika. Madley slår blant annet fast at begrepene Lebensraum og konsentrasjonsleir ikke ble skapt i Det tredje riket, men allerede mens tyskerne utførte folkemord mot afrikanske stammer. Rundt 100.000 mennesker ble drept.
— Hitlers stedfortreder og leder av tyske Luftwaffe under andre verdenskrig, Hermann Göring, var sønn av Heinrich Ernst Göring. Faren var tysk offiser i en konsentrasjonsleir i Namibia som holdt medlemmer av herero-stammen fanget. Göring senior sto i spissen for medisinske eksperimenter med raseforskning som formål i leirene og påvirket uten tvil sønnen, sier Madley til Kristeligt Dagblad.

Ikke unntak

Også andre kjente nazister som Franz Ritter von Epp og Eugen Fischer var i Namibia. Den tyske rasepolitikken i det koloniserte området innebar at ingen lokale måtte blande seg med den «rene» ariske rasen. Fischer preget senere Hitlers rasepolitiske Nürnberg-lover og underviste SS-offiserer i rasehygiene. Den beryktede SS-legen Josef Mengele ble for øvrig undervist ved Fishers institutt.
Tyskland var ikke alene om å gå brutalt fram i Afrika, men skiller seg ut ved at de artikulerte og utførte en tydelig rasedefinert utryddelsespolitikk.
Madley understreker at det moderne begrepet folkemord betegner overgrep som ikke er unntak, men har vært vanlige gjennom verdenshistorien.
— Sammenlikner man historiske begivenheter og folkemord, kan vi forbedre vår evne til å forutse, oppdage og stanse liknende overgrep og straffe folkene som står bak, sier han.
BBC har nylig sendt en dokumentar om folkemordet i Namibia.

DM