Hvem skal få vite hva om oss? Hvor lenge skal hvem oppbevare hva og hvordan skal vi i fremtiden kunne bevise at vi er rette vedkommende? Disse spørsmålene kommer det til å bli en inntens debatt omkring i tiden som kommer.
 

EUs datalagringsdirektiv, som pålegger alle tilbydere av telefon- og internetttjenester å lagre opplysninger om hvem vi har vært i kontakt med, er bare et av mange stridstemaer. Regjeringen skal ta stiling til dette i løpet av høsten, men allerede nå vet vi at Arbeiderpartiets stortingsgruppe sier ja til å innføre ordningen, mens regjeringspartnerne i SV og Sp er like sterke motstandere av direktivet.
 

For kort tid siden kom det fram at myndighetene vurderer å kreve id-merking av alle husdyr. Mange hunder og katter har allerede en micro-brikke under huden i nakken. Den gir veterinærer og/eller myndigheter med avlesningsutstyr mulighet til å få fram nyttig informasjon om dyret. Det er ikke vanskelig å dra den ideen litt videre og tenke seg at også alle tobente kan få en id-merking i nyttens og sikkerhetens tjeneste.
 

Stadig flere flyplasser krever jo nå at passasjerer identifiserer seg ved hjelp av fingeravtrykk. Pass, kredittkort eller andre identitetsbevis er på vei ut. Men heller ikke fingeravtrykk er garantert sikkert mot id-tyver som ikke skyr noen midler for å skjule sin egen identitet.
 

Noen mennesker her i landet går allerede rundt med en liten sattelitt-sender festet til kroppen slik at pårørerende kan følge med hvor de beveger seg. Det er svært nyttig i tilfeller med mennesker som er i god fysisk form men har vanskelig for å orientere seg og lett går seg bort. Det er enkelt å forsvare bruk av slike tekniske hjelpemidler, både utifra et omsorgssynpunkt og utifra individers rett til bevegelsesfrihet.
 

Mobiltelefoner er noe vi alle har. I kritiske situasjoner er det mulig for politiet, i samarbeid med teleselskapene, å finne ut hvor en telefon befinner seg utifra hvilke basestasjoner signalene tas imot. Det siste er at firmaer tilbyr tjenester som gjør at vi kan følge med hvor familiemedlemmer befinner seg til enhver tid. Det kan sikkert også forsvares utifra et nyttehensyn.
 

Jeg skriver ikke dette for å skremme eller for å drive svartmaling av alle slags tekniske nyvinninger. Poenget er at vi ser ut til å godta stadig mer overvåkning og kontroll og at kontrollørene kommer oss stadig tettere inn på livet. Det er en glidende utvikling i gal retning. For å ta en kort oppsummering: Bruk av betalingskort, passering av veibommer, telefonbruk og internettoppkoblinger gir allerede i dag overvåkerne et vell av informasjoner om hva vi gjør og når og hvor vi gjør det. Hvor langt ønsker vi at dette skal gå?
 

Slik datalagringsdirektivet er utformet, og slik tilhengere argumenterer for det, er den gode hensikt med tiltakene å få effektive redskaper for å bekjempe kriminalitet. En slik holdning må ta sitt utgangspunkt i at vi alle er skyldige, til det motsatte er bevist. Det er å sette grunnprinsippet i norsk straffelov helt på hodet, og det kan neppe forsvarere av demokratiet og rettsstaten leve med.