Søndagens intervju med Inger Lise Hansen i Aftenposten har satt tonen for KrF-debatten i lang tid fremover. Sannsynligvis vil de bølgene nestlederen nå har skapt fortsette å skvulpe helt frem til partiets landsmøte neste år.

De ulike forslagene til Hansen har vakt berettiget oppsikt og bestyrtelse. Men det er feil å tro at denne saken bare handler om enkeltspørsmål. Den underliggende problemstillingen er langt større. Dette handler om hvilket parti KrF egentlig skal være.

Det synes ganske tydelig at Inger Lise Hansen, Knut Arild Hareide og deres støttespillere har en drøm om å omgjøre Kristelig Folkeparti til et slags kristendemokratisk parti av europeisk merke.

Nede på kontinentet finnes det en rekke slike partier. Angela Merkels tyske regjeringsparti CDU er i dagens situasjon det mest toneangivende. Men også i Italia dominerte det kristeligdemokratiske Democrazia Cristiana politikken gjennom hele etterkrigstiden frem 1990-tallet.

Det er slik enkelte miljøer i KrF også ser for seg fremtiden. Man vil kvitte seg med bekjennelseskravet. Og gjerne endre partinavnet også. Til nettopp noe sånt som Kristendemokratene.

Da tror man velgerne vil strømme til. For kristeligdemokrater nede i Europa kan jo vise til oppslutningstall på både 20 og 30 prosent.

Vi er imidlertid overbevist om at dette er en fåfengt drøm. Den viktigste grunnen er at Norge allerede har et parti som til forveksling ligner på de kontinentale kristeligdemokratene.

Det er partiet Høyre. Ikke mange tenker på det til daglig, men også dette partiet har en slags kristen formålsmålsparagraf. I paragraf en i partiets lover står det at Høyres politikk skal være ”bygget på det kristne kulturgrunnlag”.

Høyre er også medlem av den samme unionen av kristeligdemokratiske høyrepartier som det for eksempel CDU er.

Det er bare å beklage, Inger Lise Hansen. Det politiske rommet for ditt prosjekt er for lite her i landet. Eller sagt på en annen måte, det er allerede opptatt der inne. Av Erna Solberg, Jan Tore Sanner og andre høyrefolk.

Dessuten er det grunn til å minne Hansen om at hennes metode allerede er prøvd i et av våre naboland. Og det med særdeles lite hell.

I 2003 endret det danske KrF navn til Kristendemokraterne. Partiets profil ble samtidig lagt om i liberal – eller ”åpen” for å følge Hansens vokabular – retning.

Ved det påfølgende valget falt partiet utenfor Folketinget og har siden ikke maktet å komme seg på offensiven. Ved siste valg fikk de 0,9 prosents oppslutning.

Vi tror KrF gjør klokt i å innse at partiet representerer noe helt annet enn sine kristeligdemokratiske kolleger nede i Europa. For å si det folkelig er disse partiene mer demokratiske enn kristelige.

Det er ikke nødvendigvis noe feil i det. Men KrF er stiftet for å være noe annet.

Helt siden starten i 1933 har partiet vært det norske kristenfolkets politiske redskap. Det kan se ut som Hansen og andre på hennes fløy ikke lenger kjenner seg komfortabel med en slik rolle.

Det er en ærlig sak. Men da kan man heller ikke forvente at disse velgergruppene lenger skal støtte lojalt opp om partiet.

Og så veldig mange andre nye velgere ser det ikke ut til at det er mulig å mobilisere for Inger Lise Hansens politiske drøm.

Om nestelederen ikke kan eller ikke vil innse dette, håper vi for KrFs del at det finnes andre i partiet som gjør det.