Krigstrommene dempes igjen
Etter det heftige utbruddet av krigstromming mellom Israel og Syria midt i forrige uke har hele langhelgen i Midtøsten vært dominert av modererende uttalelser og beroligende gester. Dynamikken i denne signaliseringsprosessen er som vanlig et lite studium verd. Men det viktigste er likevel resultatet. Og det er ikke mer oppløftende enn at en av de israelske kommentatorene nøyde seg med å spå fortsatt fravær av krig mellom Israel og Syria, «i alle fall i noen uker til».
Det var altså onsdag ettermiddag i forrige uke Syrias president, Basjar Assad, fikk journalister i Midtøsten til å hoppe i stolene ved å uttale at Israel ønsker krig med Syria, og det vil bli verst for Israel selv, siden Syria straks vil gjøre israelske byer til krigssoner. I Midtøsten vet de fleste av det å beskylde motparten for å ønske krig, er et vanlig påskudd for selv å gå til krig. Det er dessuten vel kjent at både Syria og Hisbolla har holdt styrkene sine i forhøyet alarmberedskap i noen uker.
Fra Israel fikk Assad straks svar på tiltale. Svarene kom fra mange israelske politikere, med statsminister Netanjahu, forsvarsminister Barak og utenriksminister Lieberman som de tre fremste. Kjerneinnholdet i disse svarene var grovt regnet fire ting: Syria kommer ikke til å overleve et militært angrep på Israel. Og Assadfamilien kommer ikke til å overleve som statsoverhoder i Syria. Men Israel planlegger ikke angrep på Syria. I stedet ønsker Israel fornyelse i fredsprosessen med Syria.
Netanjahu, Barak og Lieberman fordelte disse fire punktene mellom seg etter de tre klassiske rollene de er kjent for. Netanjahu dementerte alle påstander om et israelsk angrep. Barak snakket iherdig om fornyelse av fredsprosessen. Og Lieberman la frem de offensive advarslene til Syria og Assad-familien.
Etter Liebermans uttalelse ble det ført en «samtale på kammerset» mellom Lieberman og Netanjahu. Deretter ble det lekket til israelske medier at Libermans advarsel til Assadfamilien var noe han sa på egne vegne, uten forhåndsgodkjennelse fra Netanjahu og Barak. Israelsk presse har deretter delt seg mellom dem som liker Liebermans mer offensive språk og dem som liker diplomatspråk.
Men det kan være grunn til å tro at Netanjahu og Barak i virkeligheten bruker Lieberman til å sende signaler til det storarabiske folkedypet. For der forstår man Liebermans språk bedre enn diplomatspråket.
I militærkorrespondent Alex Fishmans oppsummerende artikkel i Israels største avis, Jediot Ahronot, antas det at den spente situasjonen egentlig ble utløst av en uttalelse fra USAs sikkerhetsrådgiver James Jones. Høyspenningen er foreløpig glidd over. Men i mars venter man ny sterk spenning.
Meget overraskende skjedde det så på søndag en symbolladet håndtrykk i München mellom saudiske prins Feisal og israelsk viseforsvarsminister Danny Ajalon. Saudiarabia danser åpenbart ikke i takt med syrisk dansemusikk.
(09.02.2010 kl. 05:07)